- Det har aldri vært så ille. Ikke en gang under orkanen Mitch (1998) var vannstanden så høy, forteller Marvin Alvaro, lokal helseleder i den vesle miskitolandsbyen Kiwastara, mens han peker utover plankehyttene som står på påler i vannet. Utenfor noen av husene dupper små kajakker laget av hele trestammer – det er eneste måte å komme seg tørrskodd til lands på. På de små haugene innimellom husklyngen har de dyvåte husdyrene samlet seg. Noen griser plasker omkring i gjørmen.

            - Noe har skjedd, sier han stille. Noe er galt. Hvert eneste år skjer det. Fem år på rad og det blir bare verre og verre. Snart må vi flytte herifra.

            Men det er lettere sagt enn gjort. Rio Coco er grenseelven mellom Honduras og Nicaragua. Nettopp her ble det utkjempet en lang og blodig geriljakrig mellom sandinistene og de USA finansierte ”Contras” på åttitallet. Elvebredden er fortsatt full av miner fra krigens dager. Det er ikke bare å flytte.

            - Men elven spiser landsbyen vår. Litt etter litt, legger Carmelo Vargas til. Carmelo Vargas er valgt til dommer i den avsidesliggende landsbyen. – Midt ute i elven der, sier han og peker et stykke ut i den gjørmete elven, lå en kirken. Vi trodde den lå trygt på en høyde. Men for et par år siden forsvant både den og flere hus.

            - Nå er det ikke lenge til også disse husene blir tatt.

            Dr. Porfirio Rodriguez i Accion Medica Cristiana bekrefter at situasjonen har forverret seg.

            - Målinger har vist at gjennomsnittstemperaturen i luften nord på Atlanterhavskysten har steget betydelig de siste årene. Klimaet har forandret seg og derfor faller det mer og mer regn.

            Men det er ikke bare mer regn som er foklaringen. Langs hele den nordlige delen av kysten er regnskogen blitt hugget ned. Langs veien fra Puerto Cabezas og nordover, kan en skue et nakent og snauhugt landskap så langt øyet rekker. Ikke så mye som et lite tre sto urørt tilbake da de nordamerikanske selskapene pakket sammen motorsagene og reiste. Det er vel tvilsomt om naturen noen gang vil greie å lege sårene etter tømmer-piratene.

            I dag fortsetter avskogingen, men av andre årsaker. Nå er det ikke grådighet, men fattigdom som er drivkraften. Tusenvis av jordløse bønder har kommet fra den andre siden av Nicaragua for å rydde seg et jordstykke. Kilometer på kilometer regnskog brennes hvert år.

            - Når skogene krymper og forsvinner, er det ikke noe som kan holde på regnvannet, forklarer dr. Porfirio Rodriguez. Vannet skyller nedover fjellsidene og feier med seg jord og stein. Elvene fylles på et blunk. Hver tropisk storm blir en trussel. Vannet stiger raskt og elven flommer over sine bredder.

            - Det verste er at det meste av avlingene har gått tapt. Maisen tåler ikke så mye vann. Mye ble ødelagt forrige gang Rio Coco flommet over. Det er bare fire uker siden. Nå satte vi vår lit til risen og bønnene, men denne gangen ser det ut som om også disse markene har blitt ødelagt, forklarer Marvin Alvaro.

            Det er sult i mange familier og noen har allerede begynt å spise av såkornet. Barna lider av underernæring.

            - De har ikke så stor motstandskraft, forklarer Antonio Castillo.

            - Mange lider av parasitter, malaria eller lungebetennelse. Myrene er fulle av moskitoer som sprer sykdommer. Drikkevannet er dårlig og fullt av parasitter.

            Konsekvensene av flommen blir ikke mindre av at lagrene er tomme for medisin som kunne hjulpet folk.

            - Vi har bare fått noen få medikamenter, forteller Antonio Castillo som er ”barfotlege” på den lokale helsestasjonen. – Det mangler blant annet mediiner mot parasitter.

            I tidligere artikler på www.saih.no, har vi satt søkelyset på medisinskandalen i Nicaragua. Den forrige regjeringen tømte lagrene og tonnnevis av medisiner ble solgt på det svarte markedet – inntektene gikk rett i lommene på ledende politikere og byråkrater.

            Helsestasjonene, derimot, står fortsatt mer eller mindre tomme for medisiner. Også i Rio Coco.