Rundt 60% av Bolivias innbyggere er indianere, men det er ingen homogen gruppe. av de rundt 30 folkegruppene i Bolivia,  er aymara og quechua, som hovedsakelig holder til i høylandet, de to største. Indianerne utgjør omlag 90% av innbyggerne i rurale områder. I de senere år har Bolivia opplevd en sterk urbanisering, og indianerne utgjør den fattigste delen av bybefolkningen. Flertallet av den indianske befolkningen lever i ekstrem fattigdom, de har lavere forventet levealder enn resten av befolkningen og begrenset tilgang til grunnleggende tjenester som utdanning og helse. Rundt halvparten av den indianske befolkningen snakker ikke spansk i tillegg til morsmålet, og blant disse er analfabetismen på 94%.

Fram til revolusjonen i 1952 hadde Bolivia en av de mest urettferdige jordfordelingene i Latin-Amerika: 6% av jordeierne hadde eiendommer på 1.000 hektar eller mer og kontrollerte 92% av det dyrkede arealet, og 60% av jordeierne (indianerne) hadde eiendommer på 5 hektar eller mindre og rådet til sammen over 0,2% av all jorda. Fremdeles er kampen for landrettigheter en av de indianske organisasjonenes viktigste kampsaker, og noe som SAIH støtter blant annet gjennom seminar og kurs om jordreformen INRA holdt av kvinneorganisasjonen CDIMA.

Etter revolusjonen i 1952 ble det i praksis innført stemmerett for alle menn ved at man strøk klausulen i valgloven om at kun lese- og skrivekyndige har stemmerett. Dermed ble plutselig den mannlige delen av den indianske befolkningen en del av valgmanntallet, som slik økte fra rundt 200.000 til nesten én million med et pennestrøk. Den faktiske deltakelsen fra indianerne, både som velgere og spesielt som kandidater, har imidlertid vært alarmerende lav helt fram til i dag.

På 1990-tallet ble det vedtatt flere lovendringer rettet mot deltakelse og demokratisering i Bolivia, og i den reviderte grunnloven ble det for første gang slått fast at Bolivia er et multietnisk land. Dette var resultatet av en omfattende mobilisering over hele Latin Amerika i protest mot de offisielle markeringene av at det var gått 500 år siden "det ærefulle møtet mellom to kulturer". Denne mobiliseringen var spesielt sterk i Bolivia. I tillegg til viktige lover som omhandler folkelig deltakelse, lokal makt og rett til tospråklig undervisning, fikk Bolivia også sin første indianske visepresident i 1993 da Gonzalo Sanchez de Lozada fra partiet MNR utpekte aymaraindianeren Victor Hugo Cárdenas som sin visepresident. Selv om mange i ettertid mener at Cárdenas fungerte mer som "alibi" enn som en politisk maktfaktor, er det ingen tvil om at han har blitt et forbilde for indiansk ungdom og vist at man kan nå opp selv om man er indianer.

Kanskje er det symbolsk at den tidligere diktatoren Hugo Banzer ble valgt til president i Bolivia? Først og fremst viser det at selv om systemet forandres så forblir makten i de samme hendene. Det skulle være unødvendig å forklare at med makt følger også penger - ikke minst i Bolivia som fortsatt holder seg høyt opp på listen over verdens mest korrupte land. SAIH har gjennom mange år valgt å drive sitt arbeide for de som tradisjonelt har manglet både makt og økonomiske ressurser: Den fattige urbefolkningen på Andes-høyslettene.

Det kan synes som et paradoks at vårt arbeid for urfolket i Bolivia i stor grad baserer seg på lover som sentralregjeringen har fått vedtatt, men slik er det. I en serie med lover om "lokal deltagelse" har tidligere regjeringer nemlig vedtatt at det politiske systemet skal spres ut over landet. Urfolket - som utgjør flertallet av Bolivias befolkning - skal integreres i det bolivianske systemet. Naturligvis var tanken at urfolket skulle tilpasse seg den moderne statens krav - ikke omvendt. Likevel har enkelte organisasjoner kunnet bruke deler av den nye lovgivningen i sitt arbeide for å fremme indianske krav.

Erfaringen viser at lovene ikke har tatt nok hensyn til urbefolkningens tradisjoner, for eksempel ved at eiendomsretten til jord tradisjonelt har vært kollektiv og ikke privat. Imidlertid har kravene fra urbefolkningen ført til lover som gir landsbyer, eller "los ayllus", rett til registrere seg som kollektive eiere. På den måten har loven faktisk bidratt til å forsterke de indianske organisasjonene ved å kunne gi dem en formell status innenfor lovverket. Blant annet har man registrert at stadig flere landsbyer som tidligere har gått bort fra sin tradisjonelle organisering, nå velger å gjenopprette "el ayllu".